etvanskeligliv

Ser virkelig mørkt på uka her, alle er bortreiste og jeg skal klare meg selv i en uke... Er nesten redd jeg må legges inn igjen, det hadde blitt et så stort nederlag! Skal til samtale imorgen og håper vi kan legge en plan der for hvordan jeg skal takle alt alene, det høres kanskje veldig pysete ut, men har følt meg ensom hele livet og etter at jeg fortalte om overgrepene kunne jeg begynne å ha et "normalt" liv igjen. Man kan si at jeg ble ganske avhengig av andre, noe jeg fortsatt er og når jeg er så deprimert som nå så trenger jeg starthjelp hver eneste dag, slik at jeg ikke bare blir liggende i senga..

Har verdens beste og mest omsorgsfulle kjæreste, han er til stor hjelp og er ene å alene grunnen til at jeg fortsatt er her idag, selvmord har alltid vært en løsning på mine problemer, det er så uutholdelig noen ganger at det å fortsette er nesten umenneskelig.. De dagene jeg ikke klarer å leve for meg, så lever jeg for han istede, håper jeg klarer det en stund til..

L***

Jeg er en jente på 22 år som tenkte at jeg skulle begynne å skrive blogg for å sette vanskelige følelser og tanker ned på "papiret".. Jeg har tenkt på dette lenge, men det å utgi seg selv på denne måten har hindret meg, derfor ønsker jeg å være anonym på denne bloggen... Hovedårsaken til det er at jeg ønsker å spare venner og familie for vanskelige situasjoner bloggen min ka sette dem i, dessuten lider jeg av forfølgelsesvannvidd og er konstant redd for å bli skadet eller drept av min overgriper.

Jeg har vært utsatt for overgrep fra så lenge jeg kan huske til jeg fylte 10-12 år. Her er det snakk om seksuelle overgrep av et familiemedlem, nærmere bestemt min morfar. Jeg klarte ikke å fortelle noen om overgrepene før etter jeg fylte 18 år, jeg ble truet med at han skulle "ta" lillebroren min hvis jeg sa noe om det som foregikk.. Jeg levde i konsant frykt for å røpe min dyperste hemmelighet.. Derfor levde jeg et veldig distansiert liv der ingen fikk komme innpå meg verken fysisk eller psykisk, dette har nok satt sine spor og jeg har slitt med dype depresjoner i over fem år, jeg plages også av angst og redsel og håper denne blogge kan hjelpe meg til å face min største frykt..

De siste årene av mitt liv har vært tøffe, etter at jeg fortalte om overgrepene har jeg vært nødt til å starte på nytt, finne en ny måte å leve på og akseptere at nesten alle nå visste om det jeg har kjempet i 18 år for å holde hemmelig. Skammen er enorm og angsten like stor, med tanke på at min mors far har fått sitt liv ødelagt pga meg, jeg er redd hans hevn kan innhente meg en dag, noe jeg venter på hele tiden..

Håper bloggen kan hjelpe meg i kampen mot angst og depresjon, slik den hjalp Regine Stokke i hennes kamp, face your fear, it is what it is...

L***

Dette er den første posten på min nye blogg ;)